Mitt hjem i Belgia













For et fint hus, ikke sant? Her har jeg altså befunnet meg de siste dagene sammen med en super koselig familie, litt ute på landsbygda i Belgia. Familien jeg bor hos har en nydelig dalmatiner-hund og to barn, og jeg har blitt godt kjent med jenta på 15. Den første dagen tok hun med meg rundt i nabolaget, og det er virkelig et lite sted! Sjarmerende, små gater med gamle murhus, masse jorder og nesten ingen mennesker. De har er lokal matbutikk her, og ellers er det ikke så langt unna den litt større "byen" Arlon. Skikkelig fredelig, nesten som å bli satt tilbake i tid. Vi var også i Luxembourg for noen dager siden, som bare er 20 minutter unna med tog. Familien er veldig varm og inkluderende, og ikke sånn som man kanskje typisk forbinder med streng, fransk kultur - heldigvis!  

Siden jeg kom har jeg kun pratet fransk, så det har vært litt av en omveltning. Må innrømme det er veldig frustrerende å ikke kunne uttrykke meg ordentlig og si de tingene jeg vil si. Jeg føler det er vanskelig å gi mye av meg selv når språkbarrieren er så stor. Jeg kan feks ganske mye "generell" fransk, altså pirke såvidt borti mange temaer, men ikke virkelig gå i dybden. Etter å ha vært der i bare noen timer følte jeg egentlig jeg hadde sagt alt jeg kunne, og at jeg bare gjentok meg selv. Jeg kan mange ord, men sliter mye med å lage setninger på toppen av hodet. I tillegg hvis jeg tenker ut en sykt bra setning, så er det sjelden jeg forstår hele svaret. Men jeg nekter å gi meg, selvom jeg ikke skjønner akkurat nå hvordan jeg noensinne skal kunne mestre dette språket... 

Det er også veldig morsomt å se hvor håpløse de faktisk er i engelsk her. Jeg hadde trodd at jeg kunne si ting på engelsk hvis jeg ikke kunne det på fransk og så ville de forstå, men sånn er det ikke. I går satt vi å så på Grey's Anatomy dubbet til fransk, så det sier vel sitt. De hører på den andre siden på amerikansk musikk, men de sier de ikke forstår noe av teksten. Derfor merker jeg at jeg er utrolig takknemlig for at engelsk kommer som den største selvfølge for meg, og at fransk ikke er mitt andre, men tredje språk. 

Nå skal vi straks ut å spise, så får runde av her! Snakkes når vi snakkes :) 

Ankommet Brussel

Hei!

I skrivende stund ligger jeg strak ut på et hotellrom i nærheten av Brussel. I dag reiste jeg altså fra Norge, og smart som jeg var, hadde jeg kjøpt tidenes dårligste billetter. Prisen for å få det billig, er at man til gjengjeld må reise hele dagen isteden for å fly direkte, som ville tatt 2 timer. Endte opp med å måtte vente 6 timer i Berlin, og så fant jeg ut at siden jeg kom fram så sent, gikk det ikke flere tog til Arlon fra Brussel, så jeg måtte altså booke meg inn på hotellrom i siste liten. Det ordnet seg, da. 








// Bilder fra Brussel i fjor sommer

Når jeg skulle booke rommet i stad, var det veldig fristende å gjøre det på engelsk. Men tok meg selv i det, for er jo tross alt her for å lære fransk så da er det bare å starte. Heldigvis var visst fransken min forståelig nok til at jeg fikk et rom, så det var en aldri så liten mestringsfølelse. Ellers er det utrolig deilig å reise alene, men også litt .. uvant. Er helt alene i en ukjent by, men jeg gleder meg veldig til å utforske Brussel i morgen. 

Store planer framover

Nå var det visst en stund siden sist, men jeg synes helt ærlig det er utrolig deilig å bare blogge akkurat når jeg føler for det. Føler det blir bedre innlegg da, enn hvis jeg skal tvinge noe ubrukelig fram på dager jeg har andre ting å tenke på. Ofte er ikke motivasjonen helt på plass, men kjenner jeg meg selv rett så kommer den alltid tilbake fordi jeg egentlig elsker å skrive. 


 

Men okei, nå er det store ting som holder på skje her. Jeg har jo fortalt dere at jeg irriterer meg grønn av å ha friår uten å ha noe å gjøre. Det er virkelig ikke min greie å bare suse rundt her hjemme. Luftet også at jeg har fått muligheten til å komme og bo i Paris i noen måneder, og etter mye fram og tilbake, er det endelig satt en dato. I starten av mars står endelig leiligheten ledig, så da skal jo i første omgang bo der i 6 uker fram til jeg skal reise til Asia. Jeg kan nesten ikke tro at jeg skriver dette, lille meg skal stikke til Paris helt alene. Det er en drøm i oppfyllelse, virkelig.

Så da er jo det eneste spørsmålet: hva i all verden skal jeg finne på i en hel måned mens jeg venter på å få dra? Det har jeg også nylig fått svaret på, og jeg sitter nesten her og hopper i lykkerus. Jeg skal til Belgia!!! Vi snakker maur i rompa, ja. Fordelen med å ha fransk familie er nemlig at de har kontakter i andre land, og jeg skal få bo hos en utrolig søt familie i en liten by som heter Arlon, like ved Luxemburg. Herregud, jeg er så takknemlig for at så sjenerøse mennesker finnes! Har vært å besøkt dem en gang tidligere, og de bor i et supert kult hus med god plass og stor hage. Jeg er sikker på at det blir helt fantastisk, men må innrømme jeg er nervøs for å snakke fransk. De snakker overhodet ikke engelsk, så her blir jeg kastet rett ut i det. Gjett hvem som kommer til å sitte klistret til duolingo (verdens beste språk-app) de neste dagene.. 



Først Belgia og så Paris.. åh dette er mye å ta inn altså! Jeg føler meg som verdens heldigste. Jeg drar til Belgia allerede denne søndagen, og siden jeg skal kjøre blir pappa med meg ned. Det skal bli så ubeskrivelig deilig å komme seg litt bort, og jeg håper jeg kan bli fylt med ny energi og inspirasjon. Og jeg skal selvfølgelig ta med bloggen på dette eventyret! 

Chasing the sunset








Jeg shopper egentlig aldri men Fretex digger jeg, og nå har jeg endelig fått tak i dressbukser med sleng derfra!!






Mini burde kanskje få en vask snart, ellers så ser vel dette ut som en bil-salgsannonse på Finn:)

I går når vi skulle kjøre hjem fra hytta innså vi at en utrolig vakker solnedgang var i ferd med å gjøre sin ankomst. Da var det ikke annet å gjøre enn å stoppe bilen på den en bra fotoshoot-location og knipse litt i det fine i lyset. Mathias sto jo bak alle bildene av meg i min "storhetstid" på Instagram, så han har blitt en ganske brukbar fotograf. Jeg sier jo tydelig ifra til han hvis jeg ikke blir fornøyd, så han har fått god opplæring som personlig fotograf. 

Jeg ser jo på disse bildene at Hadeland egentlig er ganske fint. Det er jo veldig deilig å ha hytte ikke så langt fra byen, slik at det er enkelt å komme seg dit. Elsker å dra opp dit for å koble av, for det greier jeg aldri helt i Oslo. Hjemme er det liksom alltid noe som skjer, noe å rekke eller noe man burde ha vært med på, mens der skjer det så lite at jeg finner en skikkelig ro. 

Nå driver jeg og lærer en ny sang på gitar, så for fortsette med det! Vi snakkes:) 

Ny baby i hus

Nå har kjæresten til mamma gjort det igjen; kjøpt enda en ny dachs. Det betyr 4 hunder, så vi har offisielt startet dyrehage her hjemme. Tenkte på forhånd at det kom til å bli litt i det meste laget, men når jeg i går kveld møtte den lille hjerteknuseren så trakk jeg alt tilbake. Hadde aldri trodd vi skulle ha 4 hunder samtidig, men så lenge de ikke er mitt hovedansvar og jeg slipper å gå tur med alle samtidig, så klager jeg ikke. De tre andre bor jo mest hos kjæresten til mamma, så det skal nok gå veldig fint. Det er heller egentlig ikke så veldig stor forskjell på 3 eller 4 hunder - det er allerede et sirkus fra før. 

Lille Spike kom i går kveld og han er helt nydelig. De første timene var han ganske urolig, sto og pep ved døra og ville hjem. I starten måtte jeg bære han rundt i huset i en halvtime for å få han til å sove. Men etterhvert når han skjønte at vi bare ville han godt, så slo han seg helt til ro. Jeg var ganske spent på å se hvordan de andre hundene ville reagere, for de har ganske forskjellig personlighet. Den ene fikk skikkelig morsinstinkt (selvom det er en gutt...) og det var så koselig å se. Han fulgte etter den lille overalt, vasket den, passet på når den sov og ble helt stressa hvis han mistet den ut av syne. De 2 andre synes også det var veldig stas med et nytt tilskudd i guttegjengen! 









Hvor skjønn er ikke han her? Jeg er forelsket ♥

Nå skal jeg gjøre litt mer research om Paris, må blant annet finne eventuelle språkskoler jeg kan gå på.. Vi snakkes!!

Burde jeg flytte til Paris...?

Overskriften stemmer faktisk, for nå har akkurat verdens beste mulighet landet i fanget. Okei, pust inn og ut...

Paris. 

Den vakreste byen jeg noensinne har vært i. En by jeg virkelig elsker med en helt unik stemning, bygninger, lukt, mennesker og kultur. Hvor jeg bare går rundt i min egen drømmeverden, og det er noe fint rundt hvert hjørne. Hvor folk snakker et vakkert språk jeg ikke enda helt forstår, men som jeg snart skal mestre. Trange gater med røykfylte ute-cafeer, mopeder og høye, litt slitne bygårder. Paris. 

Det har seg sånn at tanten min har en god venninne som passer på en leilighet i Paris hun ikke bruker. Om jeg kunne komme og bo i den? Ja selvfølgelig, når som helst. Er det virkelig mulig? Finnes det sånne mennesker? 

Jeg vil komme meg bort fra Norge en stund, men tanken skremmer meg. Hvis jeg drar, så kjenner jeg ingen der og kan heller ikke holde en lang samtale med folk. Er jeg virkelig modig nok? Det er egentlig galskap. Kanskje jeg vil ende opp alene i en leilighet i verdens vakreste by, men føle meg .. ensom? Men jeg tror jeg trenger å gå meg bort i en storby, være redd, være alene og finne ut at det går bra. Å føle meg totalt lost, men puste dypt og til slutt finne meg til rette. Tenk så mye sterkere jeg vil komme ut av det. 






 

Etter å i timesvis ha sett på bilder derfra, har jeg egentlig bestemt meg. Jeg kan jo ikke ikke dra. Det er jo Paris. 

Jeg har jo alltids NAV..

Hei! 

Friår ja, dere.. Hvis jeg hadde visst at det var sånn det kom til å bli, hadde jeg kanskje revurdert hele greia. Samtidig så måtte det nesten erfares, for det har ikke vært helt som jeg trodde. Har ikke hatt jobb nå siden nyttår, og det er virkelig helt grusomt. Jeg kan faktisk virkelig forstå at det er enkelt å bare gi opp og begynner på NAV - noen måneder mer med dette så hadde jeg nok vurdert det selv. For tiden har jeg ingenting å drive med og merker jeg virkelig ikke har godt av det. Føler jeg er mer sliten nå enn da jeg jobbet, for blir helt uslitt av å være hjemme hele dagen. Å våkne opp å ikke ha noen planer. Jeg er ikke laget til det. Har en vurdert en del muligheter, men er avhengig av svar fra andre for å få det til, så akkurat nå er livet litt på vent.

Siden jeg egentlig ikke har noen grunn til å sto opp om morgenen, så må jeg finne på grunner og legge planer. Det er virkelig dødsviktig og det finnes jo heldigvis alltids ting man kan finne på. Som for eksempel og gå seg turer. I går tok jeg med hunden og en venninne og gikk rundt Sognsvann. Hver gang jeg kommer meg ut i skogen så skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke gjør det oftere. Jeg er helt overbevist om at å gå i skogen kan gjøre deg lykkelig. 

Senere etter å ha sittet noen timer inne, så fant jeg ut at jeg ikke holdt ut lenger og måtte bare komme meg ut igjen. Føler nesten jeg kveles av det soverommet. Så jeg gikk ut til bilen, satt meg inn og bare kjørte. Å kjøre er noe av det beste jeg vet. Elsker hvordan man blir tvunget til å konsentrere seg om noe litt annet enn tankene sine, det er virkelig terapi. 


Litt ubevisst kjørte jeg veien opp til Ekebergsletta, som er et utsiktspunkt i Oslo. Jeg rakk det akkurat i tide til å se solnedgangen. Så da sto jeg der alene og så utover byen, og var så takknemlig for at jeg ikke satt inne og så på Netflix. Etter det dro jeg på en liten konsert og hadde besøk på kvelden, så heldigvis endte ikke dagen så alt for ille. 










Trøsten min er at dette forhåpentligvis er den eneste tiden i livet mitt jeg kommer til å kjede meg sånn som dette. Neste år skal jeg jo i militæret, og etter det studere, så da kommer jeg kanskje til å savne å ikke ha noe å gjøre. Det er altså veldig midlertidig. Og ikke ta friår folkens!! Eller jo, ta gjerne friår, men legg isåfall en god plan sånn at du ikke ender opp med å bare gå hjemme. 

Nå skal jeg en tur til mine kjære besteforeldre ♥ Som sagt, når man ikke har folk som er avhengig av deg eller steder man må være hver dag, så er det veldig viktig å skape det selv. Man styrer jo selv sin egen hverdag fullt og helt. 

Alene i byen

Hei! 

I dag skal jeg til hudlegen og så på jobbintervju! Nå etter jul har jeg ikke lenger hatt en fast jobb, og jeg holder mildt sagt på å gå i veggen. Jeg husker jeg tenkte at nå som jeg har friår skal jeg få tid til så mye spennende at jeg ikke engang trengte jobb- bare gå på kunstutstillinger, spille gitar, være med folk jeg ikke ser så ofte, reise og gjøre ting jeg alltid har hatt lyst til å gjøre. Realiteten er en litt annen. Når man ikke har noen grunn til å stå opp om morgenen, er det alt for enkelt å bli i senga og ikke gjøre noe som helst. Plutselig har hele dagen gått, og jeg har ikke hatt tid til noe som helst. Energi får man heller ikke av å bare ligge inne, så da blir det en ond sirkel. Jeg savner og trenger virkelig rutiner i hverdagen. 

Ellers tok jeg meg en tur rundt omkring i Oslo i går. Det er virkelig undervurdert! Elsker å gå alene i min egen verden med musikk i ørene, og bare .. eksistere. Observere andre mennesker som haster seg fra punkt A til B, og føle at man forsvinner litt i en stor folkemengde. Det er det jeg elsker med å bo i Oslo, at du aldri føler deg helt alene men fortsatt kan være anonym. Har du prøvd å gå på cafe alene før? Bare sitte ved vinduet med tankene dine og drikke en kopp kaffe? Før ville jeg aldri turt det i frykt for å møte noen jeg kjenner, men nå synes jeg det er utrolig deilig og avslappende. Selvom det å komme seg ut er det som frister aller minst på en dårlig dag, så skal jeg love dere at det også er det eneste som hjelper! 


















 

Anyways, nå får jeg haste meg ut av døra. Krysser fingre og tær for at jeg kommer meg hel gjennom dette jobbintervjuet. Vi snakkes ♥ 

Oui, oui français

Hei!

Jeg trodde aldri jeg skulle si dette men.. siden jeg ble ferdig på skolen har jeg merket at jeg har savnet å lære. Det å utfordre hjernen og mestringsfølelsen man får etterpå. Jeg synes det er kjempe spennende å få ny kunnskap, men føler ikke helt at jeg får den utfordringen jeg trenger av å jobbe i butikk. Det gjør at jeg føler meg litt dummere for hver dag som går, og blir også frustrert av å ikke gjøre noe som føles meningsfullt. For tross alt er skole akkurat det og du gjør i det minste noe viktig for framtiden din. 

Så, i et desperat forsøk på å redde hjernecellene mine, har jeg bestemt meg for å lære meg fransk. Nå som jeg har slitt år etter år på skolebenken, skal jeg vel i det minste greie å lære meg fransk på egenhånd. Hvorfor, spør du kanskje? Jeg har fransk familie og har alltid elsket Frankrike. Det å kunne flere språk har vel heller aldri skadet noen, og siden jeg nå føler meg så trygg på engelsk, er det på tide med noe nytt. Har også en liten drøm om å studere eller jobbe i Frankrike senere, så da er det bare å starte nå!

Må bare nevne at jeg har hatt fransk i 5 år på skolen, så dette kommer ikke helt ut av det blå. Så for noen måneder siden leide jeg masse franske bøker fra biblioteket og har også lastet ned en dødsbra språk-app som heter Duolingo (advarsel: man blir avhengig... ja, av en språk-app!). Føler allerede jeg har lært masse og det er super motiverende! Problemet er selvfølgelig å forstå hva de sier, for de snakker så fort at du kan kunne all grammatikk i verden men fortsatt falle helt av. Nå har jeg begynt så smått og se på franske tv-serier, så det kommer vel med tiden. 




 

"Masse god bedring"

Til deg som går på skolen og føler at hver dag er en kamp. Jeg vet så godt hvordan du har det. 

Notat på mobilen skrevet 3. oktober 2015:

"Jeg sitter her inne på gulvet og hører folk gå forbi utenfor den låste døra. Jeg trekker til meg bena og vesken sånn at ingen skal kunne se at jeg sitter her gjennom sprekken. Jeg hører de snakke om juksingen på matteprøven og hva de skal i helgen. Døra symboliserer et klart skille. Dem og meg. Når jeg ikke sitter her inne, høres jeg virkelig så dum ut? Jeg skammer meg. Nå hører jeg de le bekymringsfritt. Jeg hater det. Jeg føler meg svak. For å slippe å høre dem le, plugger jeg inn headsettet, og Yirumas nyeste album strømmer gjennom kroppen min. Kanskje hvis jeg lukker øynene så vil jeg ett øyeblikk glemme hvor jeg befinner meg. Hvem jeg er. Jeg føler meg så svak.

Lunchen er snart over og det er klart for tredje time. Meldingene tikker inn om hvor jeg er. "Hvor er du?? Er helt alene i klasserommet, please møt meg der<3" og "Du forsvant jo bare, hvor har du vært?". Vel vitende om at sannheten sannsynligvis blir for komplisert, taster jeg inn "Åh sorry haha, måtte bare øve på pianoleksen i studioet:)". Jeg kan jo ikke akkurat forklare hvorfor jeg sitter her inne alene når jeg ikke en gang skjønner det selv. Den første meldingen svarer jeg ikke på, fordi jeg kan kjenne på hele kroppen at jeg ikke er i stand til å være her noe særlig lenger. Jeg merker at dette er en sånn dag hvor jeg bare ikke får det til. Nå kommer jeg i tillegg til å være for sen for timen, så det gjør det hele uaktuelt. Jeg finner fram mobilen og skriver en melding til pappa: "Du beklager, men plis ikke tving meg til å bli på skolen i dag. Greier ikke mer, kan jeg bare gå hjem?". Jeg vet at han er forståelsesfull og kommer til å si ja, fordi han gjør virkelig alt for å hjelpe meg. Men jeg vet også at han blir veldig lei seg. Lei seg for at jeg har det sånn. Jeg hater at han bekymrer seg og at jeg gjør han lei seg.

Når jeg kommer hjem, skyller en bølge av skuffelse gjennom meg. Jeg ga opp i dag også. Jeg prøver å rettferdiggjøre det ovenfor meg selv ved å fortelle meg selv at en dag hjemme hjelper. At hvis jeg bare får i dag til å tenke gjennom ting, så lover jeg å komme sterkere tilbake i morgen. Også lover jeg meg selv å bruke denne dagen til å samle energi, og å komme opp med en plan som gjør at det samme ikke skjer i morgen. Det er da en uønsket tanke popper opp i hodet mitt: når jeg ofte trenger en dag hjemme for å samle energi til å overleve en hverdag jeg egentlig ikke orker, er det ikke da det er på tide å gjøre en endring? Problemet er bare at jeg ikke aner hva den endringen skulle være for noe. Jeg legger meg ned på senga og stirrer i taket. Så du fikk viljen din, hva nå?


 

I forsøk på å kvele den dårlige samvittigheten, begynner jeg på skolearbeidet. Jeg liker denne måten å jobbe på, helt alene uten distraksjoner. Faktisk er jeg sikker på at jeg får unnagjort mer her hjemme enn hva jeg ville ha gjort i timen. Jeg forteller meg selv at det høye fraværet mitt ikke burde bety så mye, så lenge det ikke går ut over karakterene mine. Det gjør at jeg føler meg litt bedre. Så bikker klokken 10 over 3, og det er da jeg egentlig skulle forlatt skolebygningen for dagen. Da begynner jeg å angre. Faen Marie, hvorfor holdt du ikke bare ut til nå? Så kunne du kommet hjem med god samvittighet, og fortsatt hatt mange timer til å slappe av. Igjen føler jeg meg svak. Som om jeg er laget av det skjøreste glass som knuser i 1000 biter hvis noen rører meg.


Mobilen min lyser opp ved siden av meg. "Savnet deg på skolen i dag, er du syk? Masse god bedring!" . Kanskje jeg faktisk er litt syk? Jeg kjenner håpefullt etter, men skjønner at nei, fysisk er det ikke noe galt med meg. Jeg har hverken influensa, omgangsyken, matforgiftning eller migrene. Likevel sier jeg det, sånn at hun ikke skal uroe seg. Jeg lyver - nei, dekker over sannheten, fordi jeg vil beskytte henne mot min egen elendighet. Så jeg gir henne svaret hun forventer å høre, ikke fordi jeg tviler på hennes lojalitet, men fordi jeg så inderlig skulle ønske det var sant selv. Om det bare hadde vært omgangsyken. Om det bare hadde vært så enkelt at jeg ble frisk etter en dag hjemme.

9 måneder igjen, sier jeg til meg selv. 9 måneder til, så kan jeg bryte ut av dette fengselet vi kaller "skole". Da er jeg ferdig for alltid, og det virkelige livet kan starte. Samtidig som det er så nærme at jeg kan nesten kan ta og føle på det, føles det også uendelig fjernt og langt borte. 36 uker. 252 dager. Hold ut, befaler jeg til meg selv."

Til deg som blir liggende i senga fordi du ikke greier å gå på skolen. Jeg ville bare si at jeg vet så godt hvordan du har det og du er ikke alene. 

Asia for nybegynnere

Jeg vet ikke helt hvor tidlig det er innafor å fortelle dette, men jeg greier ikke holde det inni meg selvom det er en stund til. I midten av april drar jeg og min kjære reisepartner fra USA til Asia og blir der i en måned. Vi ble altså ikke lei av hverandre i USA, og fant heller ut at vi fungerte bra sammen på tur. Ganske raskt etter at vi kom hjem begynte vi å planlegge en ny tur for å ha noe å se fram til. Da falt valget lett på Asia, siden det er et sted ingen av oss har vært men alltid har hatt lyst til å dra til.

Siden vi ikke kan noe om Asia fra før, så har vi valgt en vanlig backpacker-rute i sør-øst Asia. Vi skal til Thailand, Cambodia, Vietnam og Bali. Tar gjerne imot tips til steder vi burde dra i de landene. For vi har ingenting om noen av de stedene, så vi har egentlig bare gamblet etter hva som så fint ut i følge Google.. Kan godt legge ut en mer detaljert reiserute senere. Vi vil gjerne se litt av hvert som landsbyer oppi fjellene og regnskoger, ikke bare fine strender. Men uansett er det så mye vakker natur at ingenting slår feil!











3 måneder til, så er jeg her! Jeg kunne ikke gledet meg mer. 

Hørte the Kardashians oss...?

Nå skal jeg fortelle om ett av de fineste øyeblikkene i 2016. Det var en av våre siste dager i LA og vi ville opp til Hollywood skiltet for å se utsikten. Det er umulig å kjøre bil opp dit, så vi parkerte et godt stykke unna og bega oss opp bakkene i Hollywood Hills. Det nærmet seg solnedgang, så vi fortet oss opp til et utkikkspunkt med panorama utsikt over L.A. downtown, Malibu, Hollywood, Beverly Hills og selvfølgelig; det berømte Hollywood skiltet. Og vet dere hva, det er noe av det vakreste jeg har sett i hele mitt liv. 





Altså lyset, fargene, utsikten.. jeg får nesten tårer i øynene av tanken. Det var virkelig helt ubeskrivelig magisk. Som dere sikkert ser, er faktisk Hollywood skiltet ganske langt unna og en gåtur på godt over 2 timer. Siden det begynte å bli mørkt og vi hadde tatt med gitar, bestemte vi oss for å sette oss ned og spille noen sanger isteden. Er ganske rått å si at man har spilt under Hollywood skiltet, liksom. Det var nesten surrealistisk å sitte der og synge selvskrevne sanger.






 

Vi filmet faktisk den nyeste sangen jeg har skrevet, nemlig "Floating and Drowning". Jeg hadde vist den til Liv Helene for første gang noen timer før, så dette var første gang vi spilte ordentlig gjennom den. Så det ble litt av en ur-fremføring! Hadde betydd utrolig mye hvis dere vil sjekke den ut og kanskje legge igjen en liten kommentar. Har også lagt ut noen flere sanger på youtube-kanalen vår og målet er å bli mer aktive. Har blant annet timevis av film-materiale fra turen, så kanskje lage noe ut av det..?

Hva synes dere?:) 

Dette må alle oppleve en gang

5. stopp: Four corners

Helt øverst i hjørnet av Arizona er det et sted hvor 4 stater møtes, nemlig Arizona, Utah, Colorado og New Mexico. Det har blitt laget et lite monument hvor du kan stå i alle statene samtidig. Vi ville jo krysse av så mange stater som mulig, så dit måtte vi dra. Så vidt jeg husker så går ikke Route 66 egentlig gjennom Colorado og Utah (?), men vi kan vel jukse oss til å si at vi var innom uansett. 

For å komme oss dit, måtte vi kjøre flere timer gjennom ørkenen. Vi passerte mange små Indianer-landsbyer, og det virket som at vi stort sett var på Indianer-territorium. Og så, midt i ingenting, dukker altså denne turistattraksjonen opp. Vi hadde ikke sett et menneske på flere timer, mens her var det stappfullt og folk sto i kø for å ta bilde med dette merket: 

Akkurat her møtes altså de 4 statene! 


Det er selvfølgelig gøy å ha sett det, men ikke noe man nødvendigvis MÅ få meg seg. Høydepunktet var faktisk alle salgs-bodene til Indianerne som sto rundt. Se så mye fint!! Måtte kjøpe med meg et lite minne - et armbånd med "Four Corners"-logoen på. 



6. stopp: Tucumcari 

Tucumcari er et lite sted i New Mexico som man ikke kan kjøre rett forbi. Dette er igjen et sted som virker litt forlatt og uten påvirkning fra utsiden, men samtidig er det veldig historisk. Det har litt av alt; neon-skilt, ekte Route 66-moteller, suvenir-sjapper, et museum og best av alt; ingen fast food-kjeder! Du føler deg nesten som Elvis Presley på 60-tallet når du vander rundt i hovedgata. Eller som om du er med i en film fra 50-tallet. For her er det lite som tyder på at de 5000 innbyggerne bryr seg hvilken århundre de lever i, og det er så sært og sjarmerende. For var ikke alt mye bedre før?







Blue Swallow Motel har lenge vært et ikonisk stoppested langs Route 66, og det er akkurat dette jeg ser for meg når jeg tenker på gamle dager i USA. Bare synd at vi ikke tok en natt her! 








7.stopp: Cadillac Ranch 

Og så til et av de definitivt råeste stoppene som alle må få med seg en gang i løpet av livet. Cadillac Ranch ligger langs Route 66 i Texas, vest for Amarillo. Det ble laget i 1974 av en gruppe kunstnere fra San Francisco. Det består av en gruppe Cadillac's fra tidsrommet 1949 to 1963 som står halvveis begravde på skrå med nesa først i jorda midt på et jorde. Dette var faktisk et av stedene jeg hadde hørt om på forhånd, så det sier litt om hvor berømt det nå er. 

Cadillac Ranch må være noe av den sykeste og mest kreative kunsten jeg noensinne har sett. Altså hvem kommer på noe sånt?! Alle fargene og de kule bilene var virkelig helt unikt. I tillegg lå det masse spraybokser rundt på bakken, så det var bare å slå seg løs og lage freshe kunstverk på bilene. Så vi dro ikke derfra uten å legge igjen et spor av at vi hadde vært der.  















Jeg tar nå ikke med absolutt alle stoppene våre, men bare de som er mest relevante for Route 66. Vi kjørte også innom mange storbyer på veien, men de kan det heller komme ett eget innlegg om senere. 

Republican-town

Noe av det vi likte aller best med turen, var at vi fikk se USA både på sitt beste men også på sitt aller verste. Vi fikk dermed et ganske annet inntrykk enn det man gjerne får gjennom film-bransjen, som egentlig bare er representativ for en knøttliten prosentandel av befolkningen. Dette er spesielt tydelig når man sammenligner storby og landet. I storbyer som New York og Los Angeles er innbyggerne relativt oppdatert med resten av verden. De fleste (litt generaliserende) har reist en del og er omringet av andre kulturer hver dag. Dermed har mange et relativt bra perspektiv på hvordan verden henger sammen. Det som er interresant å se er at de med god råd i høye stillinger ofte er ganske liberale og enige i europeiske verdier. Men så kommer man noen timer unna kysten, og der er situasjonen ganske annerledes.

4. stopp: Williams 













Vi var jo i USA midt oppi valgkampen, så vi fikk virkelig studert den på nært hold. Før vi dro lurte vi på hvem i all verden disse Trump-velgerne var - de måtte jo bare være klin gærne. Men etter å ha vært der så er jeg overhodet ikke overrasket over at Trump vant. Vi kjørte gjennom så mange små, hjemme-skolerte samfunn hvor alle vokser opp med den samme ideologien (igjen, selvfølgelig litt generaliserende). Vi finner folk som aldri har forlatt USA før og som kanskje heller aldri har sett en mørkhudet person før i hele sitt liv. Folk som aldri har lært om demokrati og menneskerettigheter i historie-timene, men heller om religion og hvordan man gjør det i deres lille boble. Vi vil kanskje kalle dem trangsynte og gærne, men sannheten er at de bare har en helt annen virkelighetsoppfatning av verden. I tillegg opplever de at staten gir totalt faen i dem og at de må klare seg selv. Selvfølgelig blir de sinna og fordomsfulle. Selvfølgelig virker en mann som Trump som en reddende engel, fordi de har til felles at han også hater det etablerte. Det eneste som er trist, er at de føler at de må ty til så ekstreme lengder for å bli hørt. 

Et av de mest "ekstreme" stedene etter vår mening var Williams, stedet på disse bildene, bare noen timer unna Grand Canyon. Før hadde jeg bare hørt myter om disse sinte, hvite mennene som mener det er en menneskerett og skyte andre. Men nå kan jeg bekrefte at de absolutt finnes. Noe av det første vi skjønte, er at det er helt håpløst å diskutere politikk med dem. Vi er rett og slett så uenige at det ikke er noen vits, og det kommer heller aldri til å ende bra. 

Og vi sitter her og lurer på hvorfor disse menneskene valgte Trump som president... 





Er ikke vanskelig å se hva denne byen spiller på og lever av 


Står og lurer på om jeg skal kjøpe skiltet hvor det står "I'm all in for Gun Control. It means I can use both hands", eller "We don't call 911, we use guns instead". Begge hadde vært sjarmerende å henge på døra hjemme:)  



Her var det ikke mye utvalg for en veganer... 

Så velkommen til Williams, aka "republican-town". Jeg vil ikke lenger si at the Kardashians, Hollywood eller Wall Street er typisk USA. For mere amerikansk enn Williams blir det ikke! 

Respekt for natur

Hei! 

Når man kjører gjennom USA, kan man ikke unngå å se mye ørken. Faktisk ble jeg overrasket over hvor stor andel av USA hvor det rett og slett ikke er noe som helst. Bare helt øde, tørt og ganske ensformig ørken-landskap så langt øyet kan se. Ørkenen er totalt annerledes enn naturen vi er vant til i Norge hvor det er fint å gå tur overalt. I ørkenen finnes det så og si ikke vegetasjon fordi det er så langt over tregrensen og dermed heller ikke noen dyr.

Det som vi synes var utrolig merkelig, var at det likevel var små samfunn hvor folk bodde midt i "nowhere". Og da snakker vi typ 5 timer kjøring til nærmeste matbutikk. Her besto ofte en "by" av et par campingvogner, en nedlagt bensinstasjon, noen høyballer og en liten kirke. Uten noen som helst innblanding av staten lever de midt ute i ørkenen, helt isolert. Ikke vet jeg hvordan liv de lever, om de jobber, hvordan de skaffer mat eller hva de gjør for å overleve. Det eneste som er sikkert er at de må leve under utrolig tøffe kår. Og det var ikke langt unna glamorøse L.A. at vi fant disse stedene. Her snakker vi enorme kontraster, folkens. 

3. stopp: Grand Canyon 

Men det jeg egentlig skulle snakke om var Grand Canyon, hvor det selvfølgelig var obligatorisk å stoppe. Jeg tror aldri jeg har fått så stor respekt for natur før. Jeg har aldri sett noe lignende - utsikten tok pusten fra meg. Det er helt vanvittig å forestille seg hvordan naturkrefter har dannet dette fantastiske landskapet. Dumme, små mennesker som tror vi eier naturen og kan gjøre hva vi vil med den. Natur som dette skal ikke mennesker blande seg opp i, det er rett og slett større og viktigere enn deg og meg. Det fikk meg til å føle meg så liten, så ubetydelig. 

Hvis det er ett sted ingen ser rart på deg for å ha selfie-stick, så er det Grand Canyon.  Det var faktisk hele grunnen til at vi kjøpte den.  


Colorado River, den eneste elven som er igjen i Grand Canyon. Også den tørker mer og mer ut,  mest på grunn av klimaendringer og kjøttindustri.... Sånne ting gjør meg utrolig lei meg og sint på mennesker. 



Litt flaut å ta bilde når det står en lang kø med turister som venter på å få ta bilde der du står


Og jeg som har sinnsykt høydeskrekk... lengre over kanten enn det kom ikke på tale 






Solnedgangen i Grand Canyon var ut av denne verdenen 


And.... on the road again! 

Get your kicks on Route 66

Hei!

Nå begynner det å bli et par måneder siden vi kom hjem fra USA, men det er fortsatt mye jeg ikke har fortalt. Den originale planen vår var å backpacke rundt i USA i 6 uker, men vi hadde ikke planlagt helt hvor vi skulle dra og hvor vi skulle bo de siste ukene langs kysten av California. Drømmen var å skaffe en bil og cruise fra San Francisco til Los Angeles, men det var 25-årsgrense på å leie. Så, da vi var i San Francisco så kjøpte (!!) vi like gjerne en bil isteden. Altså kjøpe en bil av en spanjol for å dra på en roadtrip i 10 dager, hvem gjør sånt!? 

Så vi kom oss altså til L.A. og var der en god stund, men hjemreise-datoen begynte å nærme seg. Men nå som vi hadde bil, ingen som helst plan og all frihet i verden, bestemte vi oss for å avlyse flybillettene og bare kjøre. Vi hadde alltid hatt en drøm om å kjøre på tvers av USA, men hadde aldri i livet trodd at vi kom til å gjøre det i en alder av 19. Spesielt ikke i en gammel Toyota vi selv hadde kjøpt i USA. Så da var det ikke noen tvil om hvordan de neste ukene skulle utnyttes: Vi ville kjøre Route 66 hele veien fra Los Angeles til Chicago. 



Dette var en mildt sagt en spontan avgjørelse, og vi rakk ikke planlegge noe særlig før vi kastet oss av gårde. Kanskje hadde det vært lurt å ha gjort litt mer research om steder man burde se på forhånd, men samtidig var det fantastisk å ikke ha noen plan. Vi tok oss store friheter på veien og holdt oss dermed ikke til Route 66 hele tiden.  Alt vi hadde var et kart, også pekte vi ut steder vi ville dra underveis.

Jeg tenkte å forsøke å oppsummere den sinnsyke turen vi hadde ved å fortelle litt om flere av stedene vi stoppet. Etter L.A. kjørte vi aller først til Las Vegas, men siden dette egentlig er et stykke unna Route 66 så tenkte jeg heller å lage et eget innlegg om det senere. 

1. stopp: Kingman 

Kingman er et lite sted i Arizona som blir kalt selve hjertet av Historic Route 66. Byen ligger rundt 153 kilometer fra Las Vegas. Å være er nesten som å bli satt tilbake i tid til gamle Route 66 på 60-tallet. Mye har nok ikke endret seg siden den gang, og det er det som gjør Kingman sjarmerende. Vi bare kjørte såvidt innom og besøkte en diner som jeg absolutt anbefaler kalt Mr. D'z (bilde under). Dette er virkelig en ekte amerikansk diner med knæsj-rosa og turkise farger, noe vi digger! Her selger de også i kjent amerikansk stil burgere, milkshakes og pancakes. 

Her er det noen som ikke har fulgt helt med i historie-timene... 







Også bar veien videre til... 

2. stopp: Seligman

Seligman er en liten uregistrert by i Arizona og også fødestedet til Route 66. Dette er også byen som Disney Pixar filmen "Cars" er inspirert av, og da visste vi at vi måtte sjekke det ut! Her var det så mange rare og fargerike hus pluss gamle biler at det faktisk var et av høydepunktene langs Route 66. Hele stedet er liksom så særpreget og skikkelig typisk "bondeland" i USA. Det er morsomt, for selvom det er et av de største turistattraksjonene i verden, så virker hele stedet ganske stille og forlatt. Takket være Route 66 kommer det tusenvis av turister hver dag slik at steder som dette kan bli holdt i livet. 

















Hele Route 66 må nok deles opp i flere innlegg, så avslutter det her for denne gangen. 

Man kødder ikke med amerikansk politi

Ting jeg fikk høre da jeg ble stoppet av politiet i Indiana:

"M'am, step out of the vehicle"
"Keep your hands out of your pockets - for safety"
"What did you just reach for under the seat?!"
"Will you allow me to search your vehicle? You have the right to deny, and to have an attorney present"
"Are you on any drugs?"
"Do you have any type of narcotics in your car?"

Og hva hadde vi gjort? Brutt fartsgrensen? Smuglet narkotika over grensen?? DREPT NOEN?! Vel, ikke helt. Jeg skulle svinge inn på parkeringsplassen til et hotell, for å ta en liten titt på kartet. Klokken var halv 5 på morgenen og det var helt mørkt ute, så jeg skrudde av hodelyktene på bilen da jeg svingte inn. Tenkte det var hensynsfullt å ikke vekke opp hele hotellet med å lyse inn i vinduene (de vanlige lysene på bilen funker ikke, så vi må bruke fjernlysene). 2 sekunder senere la det seg en politibil inn bak meg med blålys, så jeg blinket inn til siden.







Skumle som vi var, tok det ikke lange tiden før han ringte for backup, og tror du ikke det kom to politibiler til med 3 sheriffer i? Veldig alvorlige alle sammen, som at dette var ytterst seriøst. Her var det ikke noe "innocent until proven guilty", men snarere tvert imot. I frykt for at jeg skulle stikke av, var jeg pent nødt til å gå ut av bilen og bli med dem bort til politibilen. Trodde nesten de skulle legge meg i bakken eller ta på meg håndjern. Der holdt de alle noe som lignet på et forhør om alt mulig fra hvor vi kom fra, hvorfor vi var i USA, hvilken skole vi gikk på hjemme og selvfølgelig: var vi egentlig farligere menneskesmuglere eller rusmisbrukere???

Trodde egentlig bare politiet oppførte seg sånn på film, så egentlig må jeg innrømme at dette var litt gøy. Jeg visste jo at de ikke kunne arrestere meg på grunn av et par hodelykter. Vi hadde jo heller ingenting å skjule, så de fikk bare grave så mye de ville. Ransake bilen? Ja, selvfølgelig - go ahead! Men uansett hvor hardt de prøvde, fant de dessverre ikke noe bevis på at vi hadde gjort noe ulovlig. Kanskje var alle spørsmålene bare standard prosedyre, men jeg mistenker at de egentlig bare hadde hatt en fryktelig kjedelig dag på jobb og lette etter litt action. Med et lite "I appreciate your honesty", dro de sin vei. Kanskje vi slapp unna fordi vi er to unge jenter fra Norge, og ikke mørkhudete menn...

USA, ass.

Tilbake til New York

Mobil-notat skrevet 8. oktober 2016: 

"I går kveld var vi på Drive in Cinema i Springfield, Illinois. Vi åpnet bakluka til bilen, plasserte oss på første rad, fant fram soveposene, kjøpte cola zero og gjorde sekkene om til pute. Madrassen kom også godt med. Det er  nesten som om Herr Ferrari (kallenavnet til vår 1997-modell Toyota) er skapt for drive in - jeg så ingen som lå like behagelig som oss. Drive inn er noe jeg alltid har drømt om, og at det var langs route 66 i tillegg gjorde det bare enda bedre.



Vi så en film som het Nerve, hvor handlingen foregikk i New York. Det fikk oss til å innse hvor mye vi faktisk savnet New York, som vi dro fra for mange uker siden. Herregud, ingen byer kan virkelig måle seg. Vi drømte oss helt bort mens filmen viste steder vi hadde vært, steder vi hadde gått og pustet, grått og ledd. Jeg så for meg høsten i New York, hvordan bladene nå er fulle av farger i Central Park, hvordan den skarpe høstluften gjennomtrenger byen, hvordan folk pakker seg inn i store skjerf og kjøper varm kaffe på vei til jobben.

Jeg tror vi begge tenkte det, før Liv Helene endelig sa det høyt:

"Du, vi skal ikke bare kjøre tilbake til New York da?".


"Jo", sa jeg, "Hvorfor ikke?"

Så begynte vi å le, for en ide det egentlig var! Det er jo nå vi har muligheten. Er det ikke sånne ting som gjør at du føler at du lever? 14 timer og 45 minutter unna sto det på google maps. Det er vel ikke så ille, tenkte vi. Hjemme i Norge er New York bare et fjernt, dyrt sted langt borte. Mens her kunne vi nesten føle hvordan vi ble trukket mot byen, som om det var en levende person. Vi har jo 10 dager igjen før flyet vårt går fra Chicago, 10 dager uten en egentlig plan. Denne ferien har jo ikke vært annet enn fulle av impulsive og spontane ideer, som allerede har skapt litt av noen historier og minner. Vi er 19 år, har friår, ikke noe ansvar. Vi har bil og kan kjøre akkurat dit vi vil. La oss gjøre det. Det var meningen at vi skulle se akkurat den filmen, det var skjebnen at vi skulle tilbake til New York.



Vi har blitt så rastløse. Etter en dag i Springfield hadde vi fått nok, og savnet å være på veien igjen. Noen timers pause fra kjøringen var nok, nå var det på tide å komme seg videre. Hvordan skal det bli å komme tilbake til Norge, og være på samme sted så lenge av gangen? Jeg kommer til å gå på veggen.

Filmen var ferdig 23.30, men ingen av oss ville legge oss bak i bilen og sove, så vi bestemte oss for å begynne å kjøre. Det er jo helt galskap, å kjøre 14 timer en vei for å være i en by et par dager. Det er vel få som hadde orket det. Men det er New York, denne muligheten kommer ikke igjen. Og vi elsker begge å kjøre og den frihetsfølelsen det gir. Spesielt å kjøre midt på natta når vi er helt alene på veiene.

Rundt halv 2 er Liv Helene sliten av å kjøre, så jeg tar over. Tanken på at hver kilometer vi legger bak oss er en kilometer nærmere New York, holder meg gående i flere timer. Ikke er jeg nødvendigvis så utålmodig på å komme fram heller, det er jo så deilig å bare kjøre sørover. Jeg krysser grensen til Indiana, kjører forbi Indianopolis. Skyskraperne lyser mot meg i mørket, akkurat som en hvilken som helst annen storby. Dette er den femtende staten vi besøker.


Vi småprater litt, men mest ikke. Ikke fordi vi ikke har noe å si, men fordi vi ikke trenger det. Hvis det hadde vært noen andre hadde jeg kanskje følt at jeg måtte prate for å fylle stillheten. Vi har så like energier at det ikke gjør noe. "Dette er kanskje så frie som vi noen gang kommer til å være", sier Liv Helene. Det er faktisk sant, når vi kommer hjem så må vi begynne å studere og plutselig sitter vi der med mann og barn. Men akkurat nå kan vi bare gi helt faen. Akkurat nå er vi helt frie... "


 

Det beste rådet jeg noensinne har fått

Det er sant som de sier, det er en avhengighet.

Når du først har tatt en, blir terskelen for å ta en ny litt lavere. Så i midten av juni (2015) gjorde jeg noe jeg har hatt lyst til veldig lenge, nemlig å ta tatovering nummer 2! Valget var enkelt. Tatoveringen gjenspeiler nemlig det jeg har lært etter å ha slitt i flere år. Siden den er inspirert av en veldig vanskelig periode, er den utrolig personlig og betydningsfull for meg. Med en gang jeg kom over disse ordene, føltes det veldig riktig at de alltid skulle være en del av meg - som om jeg ikke følte meg helt hel uten. Nå trenger jeg bare å se ned for å bli minnet på noe ekstremt viktig. 





"Be kind to yourself" 

Der har vi det - min livsfilosofi er en del av meg for alltid. For hvis det er ett råd jeg vil gi mine barn i framtiden, er det akkurat dette.  Det høres kanskje åpenbart og enkelt ut, men i praksis er det så sinnsykt vanskelig. Etter utallige samtaler hos forskjellige psykologer, er det faktisk det klokeste tipset noen har gitt meg. Jeg husker fortsatt når psykologen min sa det: "Det er fint å være grei mot andre, men du må først og fremst huske å være grei mot deg selv". Dette forandret virkelig mitt tankesett, siden jeg ofte bruker all tiden min på å bry meg om alle rundt meg, men glemmer å ta vare på meg selv. Så derfor føler jeg at dette er en god påminnelse på det jeg må jobbe med for å få det bedre. Jeg har lært at forholdet du har til deg selv er det aller viktigste. For ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv.

Post travelling depression

Jeg vet ikke om dette i det hele tatt kommer til å gi noen mening, men akkurat nå trenger jeg å skrive litt fra meg. Jeg har hatt så mange tanker siden jeg kom hjem fra USA og nå vil jeg bare sette meg ned og la ordene flyte over tastaturet uten et filter, uten å tenke på hvordan jeg formulerer meg. Kanskje å få det ut hjelper. 

Hvordan skal hverdagen hjemme gi mening igjen etter at du har vært på tidenes eventyr? Hvordan skal du greie å gi slipp på turen og rette blikket framover? 


 

Nå er det en uke siden jeg kom hjem fra USA og det har helt ærlig vært mye tøffere enn jeg trodde. Etter 10 helt ubeskrivelige uker med nye impulser, mennesker og opplevelser hver dag, er det vanskelig å tilpasse seg livet hjemme igjen. Her hjemme er hverdagen relativt A4 og forutsigbar hvor ting er som det alltid har vært, og det er uvant å ikke gjøre noe nytt hver dag. Jeg vil liksom ikke starte livet her hjemme i Norge helt enda, for jeg er ikke klar for å gi slipp på den følelsen vi hadde mens vi var ute og reiste. Det var en fantastisk boble som jeg ikke vil at skal sprekke. 


 

Jeg føler at hodet og tankene mine fortsatt er i USA og at jeg ikke er klar for å gi helt slipp på det enda. Det er som at jeg går rundt i en transe og ikke klarer å være helt tilstede. Alle samtaler virker så meningsløse i forhold til det vi har opplevd. Jeg vil fortelle alle de menneskene som fortsatt ikke har vært ute å sett verden alt de går glipp av. Jeg vil skrike at de må komme seg bort herfra og ikke sitte fast i Norge resten av livet, men de forstår ikke meg og jeg forstår ikke dem. 

Når folk spør hvordan jeg har hatt det, så svarer jeg "helt fantastisk". Så mye mer enn det greier jeg ikke å si, for det blir fort så overfladisk å skulle prøve å oppsummere alt vi har gjort. Jeg greier jo ikke å forklare til folk hva jeg faktisk har opplevd for jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Så det er ikke rart at folk ikke forstår. I tillegg har jo folk her hjemme også gjort sitt mens jeg har vært borte, så jeg vil ikke snakke for mye om meg selv. Istedenfor å prøve å forklare bare lukker jeg meg selv inne. Jeg ligger hjemme og hører på USA-spillelisten og ser gjennom evige bilder, mens jeg bare lengter tilbake.. 

Det er som om jeg ikke passer inn i Norge lenger. Jeg ser liksom på alt rundt meg med litt nye øyne, nesten som jeg er en slags alien som nettopp kom hjem fra en annen planet. Allerede planlegger jeg å reise bort igjen, som om jeg flykter fra noe her hjemme. En gang i framtiden vil jeg bo i Norge, men bare ikke akkurat nå. Akkurat nå vil jeg reise, føle, oppleve, se. Kanskje jeg har blitt totalt rotløs. 

No destination

Har dere noen gang dratt på en helt spontan ferie? Bare kastet alt dere har i hendene og kjørt avgårde uten noe mål og mening? 











Vi visste ikke hvor vi skulle, bare at vi ville bort. Ingen plan, ingenting vi skulle rekke. Så vi satt oss inn i bilen og kjørte. Med en gang vi var ute av Scandinavia, satt jeg på cruisekontroll på autobanen retning sørover. No destination. Kan dere forestille dere den frihetsfølelsen? Ubeskrivelig. 

Et kart var med, og på veien pekte vi oss ut byer med fine navn:

"Skal vi kjøre gjennom Nederland eller Belgia? Brussel eller Amsterdam?" 

"Har aldri vært i Boulogne før, la oss dra dit!"

Det var ikke stedene som var et mål alene, men selve turen dit som var minst like spennende. Ofte kjørte vi oss bort, men det var jo ikke noe farlig. Sånn oppdaget vi helt nye, skjulte steder vi aldri ville dratt til ellers. En gang midt på natta trodde vi at vi hadde betalt for å få kjøre over en bro. Det var visst ikke en bro, men en båt. Det var for sent å snu, så plutselig endte vi opp på en båt fra Danmark til Tyskland. Det er ikke akkurat som når du booker flybilletter og ett bestemt hotell i en uke. Nei, dette var uforutsigbart. Vi visste aldri hvor vi ville være den neste kvelden. Det var som å leve i en boble. En boble langt vekk fra virkeligheten, hvor vår største bekymring var hvor vi skulle fylle bensin neste gang.

Til tider gikk alt galt. Oljelampa lyste flere ganger ute på motorveien, mens motoren røk og luktet svidd. Da måtte jeg på verksted i Paris hvor ingen snakket engelsk, men det ordnet seg jo, det også. En annen gang kjørte vi inni Brussel i 3 timer uten å finne veien ut, og aggressive bilister tok ikke akkurat hensyn til at jeg nettopp hadde fått lappen. Glemmer heller ikke den gangen vi måtte sove i den knøttlille Mini Cooperen fordi alle hotellene var stengt. Alt rotet i bilen kunne ha irritert oss så mye at vi hadde latt bilen stå og tatt første fly hjem. Men vi gjorde det ikke. Heldigvis gjorde vi det ikke. For gjett hvem som kom seg helt til Paris og trygt hjem igjen!






 

Til neste år blir det kanskje Marocco, har vi bestemt.

Snart starter min sommerferie!

Hei!

Nå nærmer ferien seg slutten for de fleste, mens jeg nesten ikke har hatt en eneste dag fri etter at skolen sluttet. Jeg har jobbet som en gærning på Hadeland Glassverk de siste to månedene, men det er ikke uten grunn: På fredag reiser nemlig Liv Helene og jeg til USA og blir borte i hele 6 uker! Så når skolestarten kommer for alle spente studenter der ute, er vi på vei til den andre siden av jorda. Da kan friåret bare starte. 

Reiseruten vår er helt sinnsyk, og jeg kunne ikke gledet meg mer. Først drar vi til New York, så videre Philadelphia og Nashville. Etter det skal vi til San Francisco og så fortsetter vi nedover kysten og ender opp i Los Angeles. Jeg har jo vært alle de stedene før, men det er mange år siden, så nå er det virkelig på tide å ta turen tilbake! Kanskje tar vi turen innom Las Vegas helt til slutt, for å eventuelt brenne bort de siste pengene. Gitaren skal selvfølgelig være med, og planen er å både spille på gata og også oppsøke alle mulige spillejobber. 18 er ikke helt den ideelle alderen å være i USA, så vi får bare se hvor vi slipper inn. Når vi først er i Nashville, må vi jo rett og slett også sjekke om vi får spilt inn en låt. Ellers har vi skrevet lister fulle av aktiviteter i de forskjellige byene, så er ikke noen fare for at vi kommer til å kjede oss! 


 

På veien skal vi bo mest på forskjellige "Bed and Breakfast", som vil si hjemme hos folk som leier ut et rom billig. Prisene er nesten for gode til å være sanne, og i tillegg gjør dette at vi blir kjent med lokale folk som kan komme med tips og vise oss rundt. Gjennom "AirBnB", skal vi blant annet leie hytte, sove i en buss, telte i hagen til en søt dame og bo i leilighet i Brooklyn - så vi får opplevd litt av hvert! Kan bare se for oss sene kvelder med gitar og ett glass vin i denne bussen: 

Eller å sette opp telt i denne hagen: 


 

Er helt sikker på at dette blir tidenes eventyr! Nå er det bare 5 dager til vi drar, og tiden kan virkelig ikke gå fort nok. Jeg håper jeg får oppdatert bloggen litt på veien, men er litt usikker siden jeg ikke tør å ha med macen. Samtidig vet jeg hvor gøy det er å lese om reiser her i ettertid, så skal virkelig prøve å få til noe. 

-Marie 

It's been a year...

Nå er det to år siden jeg reiste ut i verden på egenhånd, og ett år siden jeg kom hjem igjen. Tenk det, jeg har faktisk vært ett år hjemme nå. Det er nok tid til å få utvekslingsåret litt på avstand, og i ta opp igjen alle trådene fra livet i Norge. Jeg som hadde forberedt meg på å få tidenes største omvendte kultursjokk når jeg kom hjem igjen, men så var jo alt... helt likt? Som om tiden hadde stått stille. Den andre dagen hjemme når jeg våknet opp i egen seng følte jeg at det var helt normalt igjen. Nesten som om jeg aldri hadde dratt. Når jeg ser tilbake på året i New Zealand, føles det så ... jeg vet ikke, fjernt? Da jeg var der nede kunne jeg ikke huske hvordan hverdagen hjemme var, mens nå har jeg nesten glemt hvordan det var å leve alene på den andre siden av verden. Men herregud som jeg savner det.


//tatt fra Google

Hver gang jeg snakker med folk der nede, stikker det litt i magen. Det føles feil å ikke være der med dem, samtidig som jeg vet det er riktig. Jeg husker jo at jeg savnet Norge da jeg var der, men jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort det. Ikke fordi jeg ikke er glad i Norge, men fordi jeg har hele livet mitt på å være i her hjemme, mens dette bare var ett år. ETT ÅR! Jeg skulle ønske at jeg hadde tenkt det på de dagene jeg hadde hjemme lengsel - at det ikke varer for evig, så jeg burde virkelig nyte hvert sekund. 

I stad tok jeg meg selv i å gå inn på google earth og gikk med "streetview" gjennom hele Nelson og Stoke. Da kom alt tilbake. Jeg husket veien mellom husene til vertsfamiliene mine, veien til gymmen, til skolen, til stranda, Countdown og til gitar-timene. Fargen på sykkelen til vertsfamilien min, hvor jacuzzien var plassert i hagen, utsikten fra vinduet mitt, hvordan bilene så ut, hvordan folkene hilset, at alle gatene hadde så søte navn. Alle de små detaljene som jeg ikke forteller til noen, fordi det ikke er interessant med mindre du faktisk har vært der selv.

Det er vanskelig å akseptere at livet der går videre, men at jeg ikke er en del av det lenger. 

Så ja, hva sitter jeg egentlig igjen med? Det første som slår meg er at jeg føler meg... rik. Jeg tror det er det beste ordet for det. Jeg føler rett og slett at jeg hadde vært "fattigere" og mer kjedelig foruten denne opplevelsen. Jeg er mye rikere nå enn hva jeg ville gjort hvis jeg hadde blitt hjemme det året (ikke i penger akkurat da, haha). Og det er en indre rikdom som jeg gleder meg til å bygge videre på med framtidige reiser. 

 

Dreaming of a white christmas

Jeg må fortelle dere noe, og dere må love å ikke le. Jeg har så sykt julestemning!!!! Haha det er rart hva ett år med sol og varme kan gjøre med hodet ditt... 

Den siste timen har jeg sittet på weheartit og drømt meg helt bort i bilder av snø, pepperkaker og julekalendre. Nå sitter jeg å fantaserer om lys lenker i gatene, juletre, julekalendre, langrenn, gløgg og Love Actually. Å dra på hytta å grave seg fram til inngangsdøra, fyre i peisen og drikke kakao mens det er -15 grader ute. Kulde og mørke. Alle ord som du assosierer med en god, gammeldags norsk jul. 

Vanligvis foretrekker jeg sommeren, mens i år håper jeg den går kjempe fort slik at vinteren kan komme. Det var kanskje det siste dere forventet å høre for mens dere nyter sommerferien hjemme, er sikkert julen det siste dere tenker på. Enten så har jeg blitt gal, eller så finnes det en naturlig forklaring: Jeg har ikke hatt noen jul og vinter i år. I desember var sommeren på sitt varmeste, og en julekalender kunne jeg se lenge etter. Ikke gikk det jul i blåfjell på tven heller, og ingen snakket om sesongens beste langrennsløyper. Adventstiden var bare som en hvilken som helst annen måned, og det ble ikke akkuart servert tradisjonelt pinnekjøtt på julaften. Vi pyntet juletreet da, men det ble en liten demper på "julestemningen" når jeg så ut av vinduet hvor sola skinte på palmetreet på den andre siden av gata. 

Nå derimot går det mot kaldere og mørkere tider her, men det er noe som mangler. På vinteren forventer jeg liksom at det skal begynne å snø hvert øyeblikk og at julen er rett rundt hjørnet. Men må nok smøre meg med tålmodighet - vinteren kommer heldigvis fort nok når jeg kommer hjem!  

Å feire jul i New Zealand var en interessant og kul opplevelse, men ingenting slår den norske juletradisjonene. Nei dere, jeg klarer så vidt å vente! I dag er det faktisk bare 176 dager til julaften - det tipper jeg at det ikke er så mange som har tenkt på? Jeg har full nedtelling og gleder meg som en liten unge til å feire skikkelig jul. For å ikke nevne snø! Ååh som jeg savner snø <3 



In just a week

''A year has passed and now we stand on the brink of returning to a world where we are surrounded by the paradox of everything and yet nothing being the same. In a week from now we will reluctantly give our hugs and, fighting the tears, we will say goodbye to people who were once just names on a sheet of paper to return to people that we hugged and fought tears to say goodbye to before we ever left. We will leave our best friends to return to our best friends.

We will go back to the place we came from, and go back to the same things we did last summer and every summer before. We will be on the same familiar road, and even though it has been months, it will seem like yesterday. As you walk into your old bedroom, every emotion will pass through you as you reflect on the way your life has changed and the person you have become. You suddenly realize that the things that were most important to you a year ago don't seem to matter so much anymore, and the things you hold highest now, no one at home will completely understand.

Who will you call first? What will you do your first weekend home with your friends? Where are you going to work? Who will be at the party Saturday night? What has everyone been up to in the past few months? Who from school will you keep in touch with? How long before you actually start missing people? Then you start to realize how many things have changed, and you realize the hardest part of being an exchange student is balancing the different worlds you now live in, trying desperately to hold on to everything while trying to figure out what you have to leave behind.

Just a week from now we will leave. Just a week from now we take down our pictures, and pack up our clothes. No more going next door to do nothing for hours on end. We will leave our friends whose random emails and phone calls will bring us laughter and tears this summer, and hopefully years to come. We will take our memories and dreams and put them away for now, saving them for our return to this world.

Just a week from now we will arrive. Just a week from now we will unpack our bags and have dinner with our families. We will drive over to our best friend's house and do nothing for hours on end. We will return to the same friends whose random emails and phone calls have brought us to laughter and tears over the year. We will unpack old dreams and memories that have been put away for the past year. In just weeks we will dig deep inside to find the strength and conviction to adjust to change and still keep each other close. And somehow, in some way, we will find our place between the two worlds.

In just a week.''

- written by an unknown exchange student 

Midt på vinteren

Hallo alle fine mennesker! 

Facebook og alle sosiale medier flommer over av bilder av vitnemåls utdelinger og skoleavslutninger, statuser om sommerferie og blogginnlegg om eksamenskarakter. Dere er så heldige som er ferdige med skole og jeg må innrømme at jeg er en smule sjalu! Jeg kan se for meg at sommeren har ankommet på sitt fulle hjemme i Oslo, og det gjør savnet litt større. Håper dere nyter en velfortjent ferie og at været har bestemt seg for å spille litt på lag. Om 19 dager er jeg der sammen med dere. Jeg gleder meg ♥

Til tross for at det er midt på vinteren her nå, så har vi noen stunder med sol og fint vær. Det er iskaldt om morgenen og iskaldt om kvelden, men midt på dagen er det som regel ganske greit! Når solen titter fram bor jeg så og si ute på terrassen vår. Eenya bodde her i 4 dager denne uka, så det var veldig koselig å få min favoritt roomie tilbake. Vi har hengt med verts brødrene mine, hørt på musikk ute på terrassen, sett på filmer om kveldene, hatt styrke økter på gymmen og generelt nytt livet. Er litt stille og ensomt her nå som hun har dratt.. 

Mentalt er jeg nok veldig klar for å dra hjem nå. Hjernen min har liksom vært innstilt på hjemreise datoen så lenge nå. Nå som utvekslingsåret nærmer seg slutten, sitter jeg igjen med en følelse av tilfredsstillhet. Jeg har hatt mitt livs beste år, oppnådd alle målene mine og blitt kjent med så mange fantastiske mennesker. Jeg har gjort alle de tingene jeg hadde drømt om, pluss så utrolig mye mer. Med andre ord er jeg utrolig fornøyd med alt sammen. Derfor vet jeg at jeg kan dra herfra med ett smil om munnen, uten å angre på noe. Det er en deilig følelse. 

Er det noe mer å melde? Ikke som jeg kan komme på i farten.. Men nå har jeg egentlig litt dårlig tid fordi jeg skal på overnatting til Michele ganske snart. Ønsker dere alle en fin dag:) 

Fordi jeg savner å skrive..







Haha, jeg tar så og si aldri bilder av meg selv her nede, så får nøye meg med noen litt gamle. 

Nå er det en stund siden jeg har skrevet ett hverdags innlegg her, så jeg tenkte det var på tide med en liten oppdatering! Jeg har så mange tanker og jeg merker at jeg savner å skrive. Kan jo starte med å fortelle om helgen min, som har vært veldig fin. Skoledagen på fredag var ikke så verst, for vi dro å klatret med outdoor education klassen. Klatret en del da jeg var yngre men begynner å bli lenge siden, så det var super gøy å gjøre det igjen. Jeg var utrolig støl i hele kroppen fra en gym økt tidligere den dagen, men kom meg iallefall til topps:) Etter skolen dro Michele og jeg på cafe date med Fransisca, en norsk som går på en annen skole i Nelson. Vi skravlet om alt mellom himmel og jord, og plutselig hadde det gått noen timer. Hun bor ikke så langt unna oss i Oslo, så det var skikkelig koselig å bli kjent!

Den kvelden dro jeg til Helene på overnatting med Veronica og Eenya. Har det alltid gøy med disse jentene, og dette var ikke noe unntak. Vi endte faktisk opp med å leke mimeleken av alle ting, noe som førte til mye latter. Alle skrev lapper med forskjellige personer/kjendiser eller berømte qoutes, og så skulle vi gjette hvem det var. Haha det anbefales virkelig, og er litt mer sosialt enn å bare se på film. Når vi snakker om anbefalinger, i går så Andreas og jeg filmen "12 years a slave" som er en sann historie om en mørkhudet mann som ble solgt som slave i USA på 1800-tallet. En brutal, grusom, sterk men veldig viktig film som jeg synes alle burde se! Jeg kjenner jeg blir direkte dårlig av tanken på urettferdigheten, utnyttingen, rasismen og diskrimineringen som var en sentral del av samfunnet for under 200 år siden (ikke at den har helt forsvunnet nå heller).. 

Må forresten skryte litt av Veronica og meg i dag tidlig. Vi dro på kick boxing på gymmen kl 10, og yoga kl 11. For to late syvsovere er dette ganske stort. Synd at vi gidder det så sjeldent om morgningen, for det er en herlig måte å starte dagen på! Har hatt så mye energi og vært i godt humør i hele dag. Kick boxing er utrolig bra trening, og jeg elsker jo yoga. Vi har blitt skikkelig motiverte, og i morgen tidlig kl 6 er planen å møte opp på gymmen for spinning-time. FØR skolen faktisk, haha.. Men nå som jeg til og med har skrevet det her kan vi ikke trekke oss! 

Nå har akkurat Ingrid og Michele dratt. De kom hit for å øve inn en sang vi skal framføre på avslutningen for oss internasjonale. Nå er de fleste både to og trestemte harmoniene på plass, så nå gjelder det bare å øve det inn. Blir spennende å se hvordan det går! Michele og jeg skal også framføre en sang sammen, men har ikke helt bestemt oss for hvilken enda. Det står mellom en selvskrevet eller en norsk en, hmm... 

Jeg er litt usikker på om dere faktisk har interesse av å lese sånne lange innlegg som dette, men jeg skriver de uansett. Klandrer dere ikke hvis dere bare skumleser da haha! "Marie, dinner's ready" hører jeg nå at det ropes fra underetasjen. Det er vel mitt tegn på å runde av. Vi ses om 25 dager folkens! ♥ 

Hjemme best.. eller?

I forrige innlegg la jeg jo vekt på alle de små tingene i hverdagen jeg gruer meg til å forlate. Det gjorde at jeg ble minnet litt på hvor heldig jeg faktisk er som har fått denne muligheten, og hvor fantastisk jeg har hatt det. Det har uten tvil vært det beste året i livet mitt så langt. Men som jeg har sagt før, så har jeg utrolig blandede følelser rundt det å dra hjem. Jeg griner av tanken på å dra herfra, men er samtidig så utrolig gira på å komme hjem! Selvsagt gleder jeg meg aller mest til å komme hjem til venner og familie, men det er også mange små ting jeg savner. Det er som de sier; du vet ikke hva du har før du drar fra det. Så til dere som sitter der hjemme i gode gamle Norge, dette er de tingene jeg har tatt litt for gitt;) 

♥ Friheten jeg har hjemme hos foreldrene mine!!! Har skjønt hvor enkelt jeg faktisk har det fordi de stoler på meg. 

♥ Å være avslappet og 100% seg selv hjemme. Synge høyt, være så stygg som jeg vil, stjele fjernkontrollen å bytte til det jeg vil se på og å si alt som faller meg inn. Og ikke minst å fra når jeg blir irritert eller å tørre å diskutere når jeg føler meg urettferdig behandlet. 

♥ Å ikke nesten bli påkjørt hver gang jeg krysser en vei. Nei, har fortsatt ikke vent meg helt til at de kjører på motsatt side av veien, og setter meg også stadig vekk inn på feil side, altså førersetet.. 

♥ Å øvelseskjøre og snart skulle få lappen. Når jeg kommer hjem får ikke mamma og pappa lov til å kjøre lenger, da er det bare jeg som skal kjøre overalt!! 

♥ Hunden min. Det er kanskje han jeg savner aller mest av alt. Skal med glede gå på tur med han når jeg kommer hjem for å si det sånn. 



♥ Å bo i en stor by som har alt og hvor alt er nærme. Å kunne gå 5 minutter for å være midt inni skogen, 10 minutter for å komme seg til Oslo sentrum og 15 minutter til stranda. Jeg elsker også at Oslo er som en hel verden med så mange forskjellige strøk og mangfold. Det er ikke Nelson hehe.. 

♥ Kollektiv trafikk! Åh det skal bli fantastisk å ha busser, trikker, tbaner og tog rundt hvert hjørne igjen. Her slutter den eneste bussen å gå veldig tidlig, og den går uansett bare ca. en gang i timen. Ender ofte opp med å bruke formuer på taxi, noe jeg aldri trenger i Oslo. 

♥ Brunost, kaviar, hjemmelaget brød og norsk smågodt, for å nevne noe. Generelt synes jeg maten i Norge er mye bedre, og det er også enklere å spise sunt. Her kan jeg bare drømme om å åpne kjøleskapet og lage meg en salat eller en smoothie. De har mye hvitt brød og peanøttsmør, da:)))) ÆSJ!  


Jeg er så forbanna lei av dette ekle, næringsfattige, hvite 2-dollar brødet

♥ Å dra på hytta i helgene. Jeg er egentlig utrolig heldig som vokst med hytter på så mange forskjellige steder. 

♥ Snø og norsk jul. Gleder meg utrolig mye til julen allerede, teller så og si dagene haha. Har innsett at det er så mye finere å ha stor variasjon i årstidene, for da blir det ekstra stas når våren endelig kommer.



♥ Å kunne skaffe meg jobb. Her har vi ikke lov til å ha en jobb pga vi har student visa. Savner å føle at jeg trenges ett sted, og skal definitivt søke jobb når jeg kommer hjem.

♥ Rommet mitt. Det er så mye mer personlig, og pyntet med så mye rare ting. Bilder på veggene, lys lenker i taket, puter i sengene, lukte lys osv - ting som det ikke er noen vits å kjøpe her. 

♥ Varmeovnen på rommet mitt!  Husene her er iskalde, mens hjemme kan jeg bare bestemme hvor mange grader jeg vil ha det, og så vips, ett minutt senere kan det være som en badstue.

♥ KLESSKAPET!!!! Åh så materialistisk, men aner dere hvor lei man blir av å bruke de samme klærne!? Er jo litt begrenset hvor mye man får pakket på 23 kg.. Har nesten glemt hvordan klærne mine hjemme ser ut, så når jeg kommer hjem kommer sikkert alle klærne mine til å føles nye igjen!

♥ Å ha ett stort nettverk av familie rundt seg. Jeg har jo en vertsfamilie her, men kjenner så og si ikke tanter, onkler, besteforeldre, kusiner osv. Jeg er så glad for at alle mine besteforeldrene bor i nærheten hjemme, og at jeg har en så stor og fantastisk familie <3 

♥ Norske nyheter! Er jo veldig interessert i politikk og samfunnet, men har fått med meg veldig lite av det som foregår mens jeg har vært her. Det skal taes igjen når jeg kommer hjem! 

♥ At vi vasker klesvasken med varmtvann... Synes det er litt ekkelt å bruke kaldt vann til alt for jeg føler ofte at det ikke blir skikkelig rent. 

♥ Å gå på skole midt i byen, i ett område fullt av rare mennesker, kafeer, restauranter, parker og sjarmerende vintage butikker. 

♥ At verdens beste Tuva bor rett nedi gata.

♥ Å synge, spille og skrive sanger med Liv Helene. Savner så fælt å ha noen å dele alle sang ideene mine, lage andrestemmer og holde konserter med.



♥ Å ha ett skikkelig piano å spille på! Keyboardet her er ikke så mye å skryte av...

♥ Å ha ubegrenset med wifi hjemme. Verts faren min skrur av nettet hver kveld, og forsåvidt ofte om dagene også. Har sikkert godt av det, men det er vanvittig irriterende hehe.. 

♥ Du må nok ha bodd ett år i New Zealand for å skjønne dette: men at alle land er så nærme hverandre i Europa. Vi er en 2 timers flytur unna så og si alt, og kan bare sette oss i bilen og kjøre til Frankrike, mens NZ er ganske isolert fra resten av verden fordi det er så langt borte. 


Monaco i fjor 

♥ Det norske skole og karaktersystemet. Kan skrive mer utdypende om det senere, men jeg foretrekker det så absolutt (er kanskje bare lettere å forholde seg til fordi det er det jeg er vant til..) 

♥ At det står kroner og ikke dollar på prislappene. Ååh som jeg savner å bruke kroner hahaha, det minner meg så om hjemme!! 

Det mye mer som er bra med Norge, men det var dette jeg kunne komme på i farten. Så folkens, ikke ta disse tingene for gitt haha! Og forresten, tusen takk for alle de søte kommentarene dere har lagt igjen i det siste! For meg startet dette kun som en dagbok hvor jeg skrev ned alle tankene mine uten filter, og tenkte aldri  noe særlig over at andre faktisk kan lese det og gi meg tilbakemeldinger. Derfor synes det er utrolig koselig og ikke minst litt overraskende at noen vil lese om mitt liv. Det er ingenting som gjør meg mer glad enn at dere liker det jeg skriver om og bildene jeg tar. Dere er som venninner jeg aldri har møtt. Så tusen takk - selv om jeg startet med å blogge for min egen del, så gjør dere blogging ekstra morsomt 

Things I will miss about New Zealand

Nå som året mitt nærmer seg slutten, tenker jeg ofte på alle tingene jeg kommer til å forlate her. Jeg kommer selvsagt til å savne alle menneskene jeg har møtt, vertsfamilien min, naturen, ja egentlig hele landet. Det sier seg selv, og er nok noe alle verts studenter ville svart hvis du spør dem hva de kommer til å savne. Men litt mer spesifikt, hvilke små ting som har utgjort hverdagen min er det jeg kommer til å savne? 

 ♥ Sove til 7.45 hver dag fordi skolen starter 8.50. Forsåvidt å bo 5 minutter unna skolen også. 

  Å se palmetrær hvor enn jeg går. 


♥ Abel Tasman National Park! For ett fantastisk sted. Det er virkelig ett paradis 

♥ At vi norske har vårt eget hemmelige språk som ingen andre forstår. For eksempel hvis vi prøver en kjole i en butikk kan vi si vår ærlige mening uten å være redd for at hun som jobber der skal skjønne det hehe (litt dårlig vane)

♥ Festene hvor du får snakket med alle folkene du vanligvis ikke snakker med. De er ikke alltid like bra, men det er fortsatt så morsomt å se how the kiwi's do it. 

♥ Ha jacuzzi i hagen. Å kunne sitte i den etter en lang dag, skru på lys lenkene, ha på rolig musikk og se på stjernene. 


♥ Å snakke engelsk hver dag, hele tiden. Å konsentrere meg bitte litt mer enn til vanlig når jeg snakker for at det skal høres flytende ut, rette meg selv, og bli litt bedre for hver dag som går.

♥ Lærerne. Haha, ja faktisk! Liker lærerne her bedre enn de i Norge. Spesielt de som jobber på international office, som alltid er der for oss, og hjelper oss med alt mulig rart gjennom hele året. 

♥ At guttene ikke er overlegne, men tør å ta kontakt 

♥ Gitarlæreren min! Han har lært meg så utrolig mye dette siste året. 

♥ Å sitte nedi stuen med vertsfamilien å fortelle dem om livet mitt hjemme. At de stiller spørsmål om vikinger, norsk historie, politikk osv fordi de synes det er spennende å høre om. 

♥ Være omringet av forskjellige kulturer og mennesker fra hele verden 





 ♥ Vegetables chips- du må ha smakt det for å forstå! Tror det bare finnes i New Zealand og Australia:( 

 ♥ Den avslappede livsstilen til kiwier flest. At de rett og slett gir litt mer faen og tar seg ikke så høytidelig som i Norge . 

 ♥ Å sykle til gymmen og ha cardio og styrkeøkt med Veronica, Eenya og Helene 

 ♥ Attituden til kiwiene. Litt generaliserende, men folk her er mer vennlige, hjelpsomme og glad i å snakke til fremmede. Mange smiler og sier "hey/good morning/ how are you?" når man møtes på gata. 

 ♥ Å ikke trenge å jobbe noe særlig på skolen fordi lærerne forventer veldig lite av internasjonale studenter. 

 ♥ De nydelige strendene. Å bo 10 minutter unna Tahuna Beach, en av de fineste strendene jeg har sett. 


 ♥ Å leve i vår egen boble på den andre siden av verden, hvor tingene vi gjør ikke får konsekvenser hjemme. 

 ♥ Å føle meg selvstendig og selvsikker, bare fordi jeg greier meg så langt hjemmefra. 

 ♥ Å bruke "I'm an international student from Norway" som skjekketriks;) 

 ♥ At alle vennene mine bor ganske nærme meg siden det er ett lite sted

 ♥ Å lære folk å snakke norsk. Hahaha jeg blir aldri lei! 

♥  Samholdet. Stemningen. Følelsen. Opplevelsene. Alt (unntatt maten..). 

Sånn, det var alle tingene jeg kunne komme på. Nå som jeg er for syk til å gå på skolen men for frisk til å sove, har jeg jo vanvittig mye fritid. Derfor tenkte jeg å snart lage en lignende liste, bare med ting som jeg gleder meg å komme hjem til. Hvis det er ønskelig?  

June, please be good









//Alle bildene er fra min instagramkonto, mariekolberg. 

Kan dere tro at det har rukket å bli juni allerede? Wow, føler tiden løper helt fra meg. Feiret vi ikke akkurat nyttårsaften da? Tipper jeg ikke er den eneste som føler det sånn. For dere der hjemme blir det lysere og varmere for hver dag som går. Sommerferien nærmer seg med stormskritt, og dere sliter dere sikkert gjennom eksamensdagene. Her er det ikke akkurat slik da..

Snart kommer jeg hjem, og ikke lenge etter begynner jeg mitt siste år på videregående. Siste år?! Husker første skoledag i 1. klasse som om det var i går. Jeg lurer så på hvordan det blir å se alle igjen. Lurer på hvordan folk har utviklet seg og forandret seg. Hvordan miljøet i klassen vår er. Om gjengene har endret seg, og nye vennskap har formet seg. Hvem som er med hvem i lunchen. Om noen har slått opp, og noen nye har blitt sammen. Hjemme har jo ikke livet stoppet opp, og føler jeg har gått glipp av så mye det siste året. . De har sikkert forandret seg, men det har jo jeg også. Bare i forskjellige retninger og grader. Jeg har observert miljøet på skolen vår fra utsiden så lenge nå, at jeg nesten ikke husker hvordan det er å være en del av det. Lurer på om jeg kommer til å gli inn igjen. Om jeg kommer til å passe inn noe sted.

Jeg går jo på musikklinja i Oslo, og noe av det jeg har savnet mest er hvordan musikken bringer oss sammen. Det er noe vi alle har til felles, noe som skaper ett sterkt samhold. Alle brenner for musikk, og dyrker den samme interessen. Det skal bli så bra å komme tilbake til ett sted hvor folk tar musikk på alvor. Å se at andre tar det seriøst, motiverer meg veldig selv. Jeg savner også å gå på konserter med klassen, jamme i gangene, øve nede i studioet og spille piano i klasserommet. Å se talentfulle folk bære instrumenter hvor enn du går. Jeg savner bare å være en del av det. 

Ops, det ble litt off-topic, men sånn blir det når du tenker og filosoferer så mye som det jeg gjør. Uansett, nyt varmen og solen for det kan ikke jeg. Og ha en super fin dag 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
+ legg meg til som venn
19, Oslo. Driver med musikk og er som veganer veldig opptatt av miljø og dyrevelferd. Har friår etter vgs for å jobbe og reise, før jeg skal inn i luftforsvaret i september 2017.



Kontakt

din epost adresse


Kategorier




Arkiv









Gratisdesign laget av Tonjemt

hits